Hva er det med denne selvfølelsen..
Eller mangelen på den?
Selvfølelse er å akseptere seg selv som den en er.
Være bevist sin egen verdi.
Hva er det med oss som stadig vekk trekker oss nedover.
Det finnes et innebygd monster i oss alle..
Et som sier at du ikke ser bra ut.
Du er for tykk, du er for tynn.
Håret er for kort, øra for store, nesten for lang, antydning til dobbel hake, små pupper, stor rompe, tykke fingre. YOU NAME IT!
Media gjør det vel ikke noe bedre heller.
Jeg har ikke telling på hvor mange timer jeg har brukt på facebook, instagram og blogger.
Glaner på bilder av jenter å tenker sånn.. sånn vil jeg se ut.
Jeg har vært for tykk og jeg har vært for tynn.
Jeg har strekkmerker etter graviditet og pupper er regelrett et fremmed ord. :p
Ikke mindre enn 2 (TOOO) ganger har jeg vært i kontakt med plastisk kirurg ang en snarlig fix på noe. Heldigvis har vettet tatt over før jeg har gjort noe..
Akk o ve så mye bortkastet tid.
For skjønnhet kommer virkelig innenfra.
Vi er vakre når vi er lykkelige. Når vi smiler.
Skjønnhet måles ikke i kilo, ei heller i cup størrelse (takk gud)
Den sees ikke på hårlengde og om du har kritt hvite tenner.
Det er ikke så nøye om du har cellulitter eller strekkmerker heller sånn helt egentlig.
Det er ikke det som teller.
Det å gi noen et smil, vise personlighet og være god.
Det holder ofte i massevis.
En person kan være så pen og vakker den bare vil, om oppførselen er helt på tryne så hjelper det lite.
Skjønnhet kommer i alle former og fasonger.
Heldigvis!
Det hadde vært grise kjedelig om vi alle gikk rundt å var helt like.
Ikke noen hadde større eller mindre rumpe, alle hadde det samme håret og den samme nesa..
Cheeeses..
Det finnes minst en, som ser akkurat deg..
å tenker..
Fy flate, for ei dame ♥
