Oss finnmarkinger imellom...

 

Jeg har fått et spørsmål en del ganger nå..

Nå når jeg til sommeren er ferdig med 3 års skolegang.

Blir du?

Blir du i Finnmark?

 

For nå har du muligheten, pakke sekken å dra.

Få en jobb der du kan jobbe med det du har valgt å utdanne deg som,

leve i stor byen, se nye plasser, møte nye folk.

 

 

Men nei..

 

Det er noe eget med finnmarkinger, med vadsøværingene.

Byen bak gardinene men samtidig så nysgjerrige, kontakt søkende og skravlesyke.

Det du kan gå en tur til byen å møte kjent folk fra det øyeblikket du setter foten utenfor døra.

Du kan bestemme deg på minuttet for en bytur, for så i neste øyeblikket hive på deg sekken å dra til fjells i stede.

 

For alt er HER!

 

 

 

 

Noen av oss kan ganske enkelt ikke dra.

Vi har prøvd. Vi har pakket lekene å tatt flyet, fast bestemt på at nå er det over!

Nå kan vinter være vinter, lite folk og lite butikker, ferdig med det!

Men..

Når alt kommer til alt, så sitter finnmarkingen.. Vadsøværingen, godt fast.

Vi savner folket, byen, naturen.

 

 





 

 

Det er noe helt eget med når snøen har lagt seg

Og sola skinner inn gjennom vinduet,

og du hører lyden fra skuteren som kjører fra morgen til kveld.

 

 

 

Å ja vi klager over været, over den lange vinteren og de jæ..la søringene som går i tøysko fra mars ;)

Men samtidig, når snøen en sjelden gang smelter bort før påske..

Da ser du finnmarkingene som klør seg i knotten å lurer på

hva nå???

 

Og sommeren, når den endelig kommer.

Da tar vi utepils i 5 grader like greit som i 20.

Og vi bader så fort sola viser seg.

 

 

 

Hovedgrunnen til at JEG blir er enkel.

Jeg kan ikke tenke meg å ikke bo her.

Her har jeg naturen, jeg har venner og jeg har alt jeg trenger nært meg.

Og mest av alt..

Her har jeg familie  ♥

 

 

 

 

Så ja

 

Jeg blir  ♥

 

 

 

 

 

 

 

4 år

 

 

Tenke seg til..

på denne tiden for fire år siden

var dette stadiet..

 

 

..snart forbi.

 

Og ble verdens 8'ende vidunder var på tur.

 

Sebastian Leikvoll Bakari

ble født 26. februar

klokken 04.09

Han målte 52 cm og hadde hele 3975 g på kroppen.

 

 

 

Aldri har jeg opplevd noe så skremmende og fantastisk som å bli mor.

Det å miste seg selv så helt og holdent til et lite menneske, redselen for å gjøre feil, for å ikke klare å nå opp, for å rote det til..

Den er helt enorm.

 

 

Ingen kan forberede deg på det, ingen kan fortelle deg hvordan det kommer til å bli.

Du har ingen garantier for at det skal gå bra, for at dere kommer til å være to om det.

 

 

Men du har denne ene, denne vakre lille fantastiske.

Som gjør alle sorger verdt det, alle kamper til en seier.

Som fyller deg med en slik utrolig kjærlighet.

 

 

 

Ingenting kan sammenlignes med følelsen som jeg får når Sebastian legger sine små armer rundt halsen min, når han visker "jeg elsker deg mamma" før han skal sove, når han løper mot meg med et stort smil om  munnen og kan nesten ikke vente med å fortelle meg om dagen sin.

 

 

 

 

I morgen blir han fire år.

En fantastisk liten mann, stadig på jakt etter nye utfordringer, stadig ute på nye sprell.

Ingen kan gjøre meg så sin sint, så utslitt og så lei.

Men ingen kan heller få meg så lykkelig, få meg til å le så høyt eller ha det så bra.

 

 

 

Gratulerer med dagen

 ♥ ♥ verdens 8'ende vidunder  ♥ ♥

 

 

 

 



Diagnose?

 

 

Det heter seg i dag at vi er så snare med å gi noen en diagnose.

Har du en vondte så har vi et navn.

Pang, der hadde du en sykdom.

 

Vel, i noen tilfeller stemmer nok dette.

Men i de aller fleste tilfeller tror jeg det er mye som glipper unna.

 

Jeg tror vi har lett for å avfeie. Aktive barn er fint, men er du for aktiv er d bare en plage.

Lav konsentrasjon? Klarer ikke henge med?

Uheldig... men men..

Sint sur trist lei?

Slikt en vanskelig barn.

 

 

 

Jeg har aldri hatt en diagnose...

 

Jeg minnes i min barndom, dårlig konsentrasjon, skolevansker, vanskelig for å bli kjent med andre, innesluttet og en ufattelig mengde sinne.

Det føltes som en brann på innsiden, å det eneste jeg klarte ¨å tenke var at noe måtte knuses, ødelegges.. NÅ!

Og hvis det da ikke var noe tilgjengelig for knusing så kunne det faktisk hjelpe å gi seg selv en skikkelig omgang juling, så sint..

 

 

 

 

Dette varte ganske lenge, men ble bedre jo eldre jeg ble.

Men konsentrasjonsvansker, problemer med kropp, selvfølelse, sinne..

Det lå å ulmet.

 

 

 

Det roet seg mye når jeg ble gravid.

Og startet et nytt kapittel i livet når det kom til kosthold.

 

 

 

Etter at Sebastian kom til verden, (å jeg var ferdig å være i koma..)

begynte jeg med trening i tillegg..

 

Å siden da, har det ikke vært noe problem.

Det blir som en bryter..

Jeg kan ennå bli sint, frustrert og irritert, men ikke på langt nær samme måten, og aldri med behov får å knuse hele huset..

 

Nå er det slik at så lenge jeg får min dose med fysisk aktivitet, hver dag, så er jeg ganske så rolig.

Jeg trener 1-2 timer hver dag. Turgåing, styrke trening, løping på mølle, instruktør i sal...

( og ære være tante Line, besteforeldre og gudforeldre som stiller opp)

Alt sammen gjør at min hverdag er rolig, og at jeg ikke er hissig å går rundt med en følelse av å ha mark i bena..

 

I tillegg passer jeg på maten, for jeg vet at det holder meg frisk.

 

 

 

 

 

 

 

Vet du, at forskere i dag, mener at de er stor sannsynlighet for at barn med AD/HD kan forbedre sinn tilstand ved hjelp av et skikkelig kosthold og daglig aktivitet?

 

At vis du klarer å kutte bort sukkeret hos barn, kan det hjelpe mot depresjoner og aggressivitet?

At barn med AD/HD kanskje ikke trenger medisiner om vi klarer å hjelpe di gjennom kosthold og grensesetting, kjærlighet og riktig aktivisering?

 

Hvem vet.

 

Sebastian har arvet litt av sin mor voldsomme tempramang, å noen ganger kan det virkelig storme.

Når det bryter løs har jeg mest lyst å rope tilbake, det var da til pokker til dårlig oppførsel!!

 

Men så gjelds det å huske, hvordan det føltes, når det brant så innmari

og sinnet var så ufattelig enormt..

Og mine foreldre bestandig forsto og sto stormen av ♥

 

 

 

 

 



Hvor mye er nok?

Daglig spiser norske 1 åringer 40 g grønnsaker.

 

Dette tilsvarer 2 små busker brokkoli, 1 liten gulrot eller 3/4 tomat...

 

 

Grønnsaker er viktig i forebygging av overvekt, kreft, diabetes og hjerte-kar sykdom.

Dette vet vi.

 

Men allikevel inntar vi nordmenn pr i dag bare 60% av anbefalt mengde grønnsaker?!

Og vis vi slurver med vårt eget inntak så slurver vi hvert fall med barnas.

 

Liker ikke...

Vil ikke ha..

 

Barn som får oftere grønnsaker og ulike typer grønnsaker fra starten av

har større sjanse for å "like" og "ville ha" når de blir større.

 

 

 

 

 

Alle har vi hørt om fem om dagen.

Men hvor mye er fem om dagen?

 

 

De norske anbefalingene sier at fem om dagen er 3 grønnsaker og 2 frukter om dagen.

Tilsvarende 500g.

Potet og nøtter inngår ikke under disse.

 

 

500 gram...

 

DET burde de fleste klare!

Og det klarer alle barn også, uten problem :)

 

 

Introduser grønnsaker først og så frukt.

Start med moste grønnsaker.

 

 

Hos oss går det utrolig mye grønnsaker og frukt, hver dag.

Og jeg har tatt meg selv i nakken å blitt mye flinkere med å få Sebastiano til å spise fukt og grønt.

 

Tilby grønnsaker og frukt til måltidene. :)

 

 

 





Prioriteringer.

 

Er du god på å prioritere?

 

Prioriterer du deg selv, barn, familie, venner, venner som kommer hjem til jul?

Prioriterer du å være Sosial, trene, få frisk luft, spise sunt; men koser deg i julen?

Prioriterer du å være i familieselskap, rekke julelunsj med jentene, få barna på juletrefest?

 

Prioriterer du riktig?

 

Evt..

 

Kan du si nei?

 

 

 

 

Jeg sir mye ja. Javisst skal vi komme på besøk, jaaa jeg rekker lunsj i byen, jaaada det er ikke noe problem å jobbe litt mer, selvfølgelig har jeg tid til å lage 20 kostholdsoppsett midt i eksamenstia!

 

Men jeg har ikke det.. Ikke egentlig.

 

Så når julen kom, og jeg hadde avtalt lunsjer, skravlekvelder, familiekaffe, besøk, fest på kveld osv..

Så ble det bare tull.

 

Det smalt så det sang og julaften på kvelden måtte jeg rett å slett bare grine litt av utmattelse. :p

Så da ble også alt annet avlyst!

 

Det eneste jeg og Sebastian har gjort er å ligge på sofan.. Å bygget lego (gaaad, så mye lego unger får til jul...)  Sebastian har vært en tur hos bestemor Monica og en tur hos bestemor Ragnhild & bestefar John, da har mor prioritert trening.

 

Å da gikk det fint.

For vi må si nei. Vi må velge ut hva som betyr mest.

Og for meg betyr Sebastian mest. Og det at jeg klarer å stå opp grytidlig, leke med lego, herje, kjøre racerbilder, se samme filmen 2-3 ganger om dagen og fortsatt være blid, smilende og hyggelig ;)

 

 

 

Mitt nyttårsforsett i år blir at jeg skal være flinkere til å prioritere.

Flinkere til å velge bort ting som bare sluker tid og energi, flinkere til å si nei til folk som egentlig ikke vil meg noe godt. Å flinkere til å leve i nuet og ikke bekymre meg s mye over ting jeg ikke kan gjøre noe med akkurat nå uansett!

 

 

 

 

Nå har Sebastian dratt til sin far for å ferie nyttår der..

Så i kveld blir det feiring av bursdag med de fineste folka jeg vet om. <3

Venner & familie!

 

 

 

 

 

Fortsatt god jul!

 

 



Fred

 

Det vil komme tøffe dager.. Dager der du mister motet, lysten og viljen.

Det vil komme dager der du egentlig tenker at det ikke nytter og ingen ting vil noensinne bli bedre.

Det vil komme dager er du er så ensom at du er sikker på at det ikke finnes noen i hele verden for deg.

 

 

 

Men disse dagene skal passere, noen i stillhet, noen mens vi roper å skriker.

 

For slik er livet, du skal kjenne at du lever.

Og vil du ha noe så må du jobbe for det.

Enten det er barn, jobb, kjærlighet, kropp eller hva det nå måtte være som står på lista.

 



 

 

Den siste tiden har vært blytung, både på skolefront og i privatlivet.

Det å sitte å lese til ernæringsutdanning hjemme ved sitt eget kjøkkenbord, muttputt fuckings alene hver en bidige dag er noe ren dritt.. Now you know.

Jeg har lest hjernen sår og rompa fri for fett, bokstaveligtalt.

 

 

Jeg har grått, kjeftet, ropt og gitt opp hele lesinga både en og to gang. (100..)

Så har jeg tørket tårer, ryddet vekk bøker og pakket fortvilelse inn i papir og gått i barnehagen og hentet Sebastian. For det er det vi gjør, nå når vi er voksene. Vi tar oss selv i nakken og setter på smilet. Vi jobber hardt og målrettet for det vi vil ha. For å gi våre barn den beste hverdag de kan få.

 

For meg er saken grei.

Jeg har fått en "gave".

At nav har jeg fått tre år. Tre år på å skaffe meg en utdannelse, tre år til å sette meg selv i stand til å forsørge mitt barn.

Og med det i minnet, jobber jeg ræ*a av meg.

For det finnes ikke noe som er mer verdt å jobbe den av seg for!

 

 

 

 

Å nå er eksamen tatt, resultatet vil komme om 3-4 uker.

Men jeg vet at jeg står. Jeg vet at jeg har gjort mitt beste, for oss.

 

Og om et halvt er jeg ferdig, bare 5 måneder, en eksamen og en bachelor oppgave igjen til jeg kan si at jeg har en bachelor i ernæring.

Med kunnskap til å hjelpe syke og frisk, unge og gamle, gravide og ammende. Men kosthold, kostoppsett og veiledning. Til å hjelpe personer som sliter på en riktig vei til et sunnere og bedre liv..

 

 

Men først skal vi ha ferie. Vi skal være mamma og Sebastian.

Bare kose og ta oss god tid hver dag. Til lek, moro og kos.

 

Nyte tiden med den fineste familien og de beste vennene.

 

Puste ☆

 

 

 

 

 

 

 



Tiden flyr..

 

 

Om ca 2 timer.. 00.00 ,5 desember..

Da blir jeg 30!

 

 

Jeg hadde mange store planer for tingene jeg skulle få gjort mellom 20 og 30..

 

Jeg skulle finne drømme mannen

Jeg skulle gifte meg

Barn skulle vi ha, hvert fall 4

Hus, bil, golden retriver -  gjerne 2.

Jeg skulle ta en knakende kjekk utdannelse

Få fast jobb, tjene grovt!

 

Det gikk jo kjempe fint ;)

 

 

I dag er jeg 29..

Har ingen mann, ikke engang en i siktet

Ble hvertfall ikke gift gitt (sikkert likegreit, har hørt at det er dyrt å bli skilt.)

Fikk "bare" et barn. (han ble jo 50/50 sin mor og sin far å er verdens 8'nde vidunder, Takk <3)

Leilighet (!!) har pokker ikke fått tatt lappen engang, har en tøy hund fra Zero i boden

Snart ferdig utdannet ernæringsfysiolog :)

 

 

 

 

Vel..

 

Alt i alt så må vel jeg si at jeg er fantastisk heldig.

Som har gjort så mye gøy, møtt så mange fantastiske mennesker, fått slik en gudegave av en sønn, lært så mye spennende på skole, har familien min og alle de fantastiske vennene mine rundt meg.

 

 

 

De sier 30 er det nye 20, håper egentlig ikke det, håper 30 er 30.

En ny tid med all erfaringen, alle minnene og alle de fineste folka.

 

 

Siden jeg allerede kjenner litt på det xtra året så tar jeg tidlig kveld. Kryper tett inntil den lille som snorker som en aldri så liten traktor i sengen min.

 

 

 

 

to be continued....

 



Pust ☆

 

 

Som alenemor & student blir det minimalt med fritid.

Dagene flyr til lesing, trening, jobbing, notering, pusting og pesing.

Og midt oppi panikken om at "jegkommerdafanikketilåståpådennehelsprødusteeksamen" så skal jeg være avslappet, rolig og trygg for Sebastian.

 

Øhm..

 

 

Vi setter oss uante mål, store og små, lesser de opp på skuldrene og springer av sted.

1 million ting skal rekkes før midnatt, og rakk du det ikke så skriver det seg jammen meg opp på neste dags liste i stede.
Er det rart vi er utslitt av stress, har depresjoner og blir sykemeldt..

 

 

Så da når Marit nevnte denne...

 

 

Om jeg kunne leve livet mitt på nytt, ville jeg sørget for å gjøre flere feil.
Jeg ville ikke prøvd å være så perfekt, vile slappet mere av.
Jeg ville vært enda dummere enn det jeg har vært, i virkeligheten skulle jeg tatt svært få ting på alvor.
Jeg ville vært mindre hygienisk, tatt flere sjanser, reist mer, kontemplert flere ettermiddager, klatret opp flere fjell, svømt i flere elver.
Jeg skulle dratt til flere steder jeg aldri dro, spist mer iskrem, og færre vitmainer, hatt flere ekte problemer og færre innbillte.
Jeg var en av disse personene som lever oppmerksomt og produktivt hvert eneste minutt av livet.
Sjølsagt hadde jeg lykkelige øyeblikk. Men hvis jeg kunne vendt tilbake til livet, skulel jeg sørge for bare å ha gode øyeblikk, fordi det sies at livet er lagt av øyeblikk..."

 

 

Så tenker jeg at den passer bra, og absolutt er noe å ta til seg. ☆

 

 

Det å bli mamma er uten tvil det beste i mitt liv :)



Ina