Diagnose?

 

 

Det heter seg i dag at vi er så snare med å gi noen en diagnose.

Har du en vondte så har vi et navn.

Pang, der hadde du en sykdom.

 

Vel, i noen tilfeller stemmer nok dette.

Men i de aller fleste tilfeller tror jeg det er mye som glipper unna.

 

Jeg tror vi har lett for å avfeie. Aktive barn er fint, men er du for aktiv er d bare en plage.

Lav konsentrasjon? Klarer ikke henge med?

Uheldig... men men..

Sint sur trist lei?

Slikt en vanskelig barn.

 

 

 

Jeg har aldri hatt en diagnose...

 

Jeg minnes i min barndom, dårlig konsentrasjon, skolevansker, vanskelig for å bli kjent med andre, innesluttet og en ufattelig mengde sinne.

Det føltes som en brann på innsiden, å det eneste jeg klarte ¨å tenke var at noe måtte knuses, ødelegges.. NÅ!

Og hvis det da ikke var noe tilgjengelig for knusing så kunne det faktisk hjelpe å gi seg selv en skikkelig omgang juling, så sint..

 

 

 

 

Dette varte ganske lenge, men ble bedre jo eldre jeg ble.

Men konsentrasjonsvansker, problemer med kropp, selvfølelse, sinne..

Det lå å ulmet.

 

 

 

Det roet seg mye når jeg ble gravid.

Og startet et nytt kapittel i livet når det kom til kosthold.

 

 

 

Etter at Sebastian kom til verden, (å jeg var ferdig å være i koma..)

begynte jeg med trening i tillegg..

 

Å siden da, har det ikke vært noe problem.

Det blir som en bryter..

Jeg kan ennå bli sint, frustrert og irritert, men ikke på langt nær samme måten, og aldri med behov får å knuse hele huset..

 

Nå er det slik at så lenge jeg får min dose med fysisk aktivitet, hver dag, så er jeg ganske så rolig.

Jeg trener 1-2 timer hver dag. Turgåing, styrke trening, løping på mølle, instruktør i sal...

( og ære være tante Line, besteforeldre og gudforeldre som stiller opp)

Alt sammen gjør at min hverdag er rolig, og at jeg ikke er hissig å går rundt med en følelse av å ha mark i bena..

 

I tillegg passer jeg på maten, for jeg vet at det holder meg frisk.

 

 

 

 

 

 

 

Vet du, at forskere i dag, mener at de er stor sannsynlighet for at barn med AD/HD kan forbedre sinn tilstand ved hjelp av et skikkelig kosthold og daglig aktivitet?

 

At vis du klarer å kutte bort sukkeret hos barn, kan det hjelpe mot depresjoner og aggressivitet?

At barn med AD/HD kanskje ikke trenger medisiner om vi klarer å hjelpe di gjennom kosthold og grensesetting, kjærlighet og riktig aktivisering?

 

Hvem vet.

 

Sebastian har arvet litt av sin mor voldsomme tempramang, å noen ganger kan det virkelig storme.

Når det bryter løs har jeg mest lyst å rope tilbake, det var da til pokker til dårlig oppførsel!!

 

Men så gjelds det å huske, hvordan det føltes, når det brant så innmari

og sinnet var så ufattelig enormt..

Og mine foreldre bestandig forsto og sto stormen av ♥