Oss finnmarkinger imellom...

 

Jeg har fått et spørsmål en del ganger nå..

Nå når jeg til sommeren er ferdig med 3 års skolegang.

Blir du?

Blir du i Finnmark?

 

For nå har du muligheten, pakke sekken å dra.

Få en jobb der du kan jobbe med det du har valgt å utdanne deg som,

leve i stor byen, se nye plasser, møte nye folk.

 

 

Men nei..

 

Det er noe eget med finnmarkinger, med vadsøværingene.

Byen bak gardinene men samtidig så nysgjerrige, kontakt søkende og skravlesyke.

Det du kan gå en tur til byen å møte kjent folk fra det øyeblikket du setter foten utenfor døra.

Du kan bestemme deg på minuttet for en bytur, for så i neste øyeblikket hive på deg sekken å dra til fjells i stede.

 

For alt er HER!

 

 

 

 

Noen av oss kan ganske enkelt ikke dra.

Vi har prøvd. Vi har pakket lekene å tatt flyet, fast bestemt på at nå er det over!

Nå kan vinter være vinter, lite folk og lite butikker, ferdig med det!

Men..

Når alt kommer til alt, så sitter finnmarkingen.. Vadsøværingen, godt fast.

Vi savner folket, byen, naturen.

 

 





 

 

Det er noe helt eget med når snøen har lagt seg

Og sola skinner inn gjennom vinduet,

og du hører lyden fra skuteren som kjører fra morgen til kveld.

 

 

 

Å ja vi klager over været, over den lange vinteren og de jæ..la søringene som går i tøysko fra mars ;)

Men samtidig, når snøen en sjelden gang smelter bort før påske..

Da ser du finnmarkingene som klør seg i knotten å lurer på

hva nå???

 

Og sommeren, når den endelig kommer.

Da tar vi utepils i 5 grader like greit som i 20.

Og vi bader så fort sola viser seg.

 

 

 

Hovedgrunnen til at JEG blir er enkel.

Jeg kan ikke tenke meg å ikke bo her.

Her har jeg naturen, jeg har venner og jeg har alt jeg trenger nært meg.

Og mest av alt..

Her har jeg familie  ♥

 

 

 

 

Så ja

 

Jeg blir  ♥