I disse dager..
Så skrives det opp og ned og i menet.
Om ulykker, om sykdom, om de er mistet og de som står igjen.
På facebook er det minne-sider..støtte sider
for barn som er syke og barn som er død.
Jeg leser og leser, klarer jo såklart ikke la være.
Og det setter spor, skremmer et stakkars mammahjerte så det nesten slutter å slå.
Hopper over en takt.
Gråter og gråter, tenker og tenker.
Føler så utrolig mye med disse stakkars menneskene, som opplever en så forferdelig smerte, slik en enorm sorg.
For jeg kan ikke tenke meg noe verre en å se barnet sitt lide, være syk og ha smerter.
Og sitte som mor eller far å ikke kunne gjøre noe, ikke kunne hjelpe.
Det kan ikke finnes noen større sorg enn å miste sitt barn..
hvordan lever man videre etter noe slikt?
Jeg håper de som har slik sorg har familie og venner rundt seg. Personer som støtter, hjelper og forstår.
På et punkt må jeg bare slutte. Slutte å lese, for å slutte å gråte.
Det hjelper ingen at jeg sitter å gråter øyne rød og nesen sår.
Kryper heller til køys, å trekker lille-hjertet godt inntil.
Ja får han sover jo i mammas seng nå, kan du vel forstå.
★★★
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar